Mari, Erik og to store ryggsekker..

Etter drøye 130 dager (som vi for øvrig ikke fatter hvor ble av) på farten, kom vi onsdag kveld tilbake til moderlandet. Vårt livs hittil største eventyr ble avsluttet i "The Big Apple", New York, hvor vi foruten å suge til oss inntrykk fra storbyen over alle storbyer, blant annet feiret nasjonaldagen, og brukte opp siste rest av reisekassa. 

For å ta det fra begynnelsen, ankom vi tirsdag 11.mai, da vi etter en times leting med en forvirret taxisjåfør fra India sjekket inn på et nyrestaurert hostel i Brooklyn. For å gjøre oss kjent i den enorme (men veldig ryddig oppbygde) byen, hoppet vi på en sightseeingbuss på starten av oppholdet, før vi satte i gang med å utforske resten på egenhånd. 


Times Square


Empire State Building

Øverst på lista over ting vi ville gjøre stod et besøk på Ground Zero, stedet hvor World Trade Center's tvillingtårn pleide å stå.. Der var det ikke lenger mye som minnet om den tragiske septemberdagen i 2001 - et nytt tårn var under konstruksjon, og stedet lignet mest på en byggeplass. På besøkssenteret derimot, levde minnene fortsatt, og det var rørende å gå runden blant bilder av ofrene, og eiendeler som var reddet fra ruinene. Spesielt sterkt var det å høre historien til ei dame som overlevde det grusomme angrepet, da hun reddet seg ut av 84. etasje, samt historien til en mann som mistet kona si..


Slik ser Ground Zero ut i dag

Dagen etter dro vi ut til Liberty Island og så på frihetsgudinnen, og til Ellis Island, hvor vi gikk en runde i immigrantenes spor. Tilbake på Manhattan dro vi til topps i Empire State Building, hvor vi så sola gå ned over byen før milliarder av lys snart lyste opp de travle gatene under oss.




Ikke noe å si på utsikten fra Empire State Building

Da kalenderen viste søndag 16.mai tok vi turen ut til Bay Ridge i Brooklyn, og var to av rundt 5000 nordmenn og amerikanere som deltok i New Yorks eget 17.mai-tog (17.mai er ingen fridag i USA, derfor går toget på søndagen som faller nærmest).  Med norske flagg og tradisjonell 17.mai-musikk gikk vi bort til en Leiv Ericsson Park, hvor man kunne kjøpe vafler og Solo, samt høre taler for dagen. 


17.mai-tog i Brooklyn


Masse nordmenn i Leiv Ericsson's Park

På selve nasjonaldagen stakk vi flagget i sekken, og dro ut til sjømannskirka i søken etter litt skikkelig 17.mai-stemning. Vi var litt tidlig ute, så før vi fikk gå inn i kirka gikk vi til en kafé like ved, hvor vi ble påspandert en kaffekopp av et ektepar fra Mo i Rana. Etterpå gikk vi i gudstjeneste (!), og etter en litt utradisjonell - men fin - seremoni, kom vi endelig i stemning idet "Ja vi elsker" begynte å runge i steinveggene.  17.mai - og vårt nesten 5 måneder lange eventyr - ble avsluttet på rommet, hvor vi litt vemodige pakket sekkene for siste gang..


Sjømannskirka

Neste dag satte vi kursen mot Norge, hvor vi mot alle odds landet 20 timer og en mellomlanding senere, upåvirket av både askeskyer og flystreiker. Der fikk vi et gledelig gjensyn med mamma og søster fra Alvdal, og mamma og pappa fra Tynset, som sammen hadde møtt opp med blomster og norske flagg.  

Tilbake i hjemlandet reflekterer vi nå over alle de fantastiske tingene vi har vært så privilegerte å få oppleve, alle de herlige menneskene vi har møtt, og minnene som vil være med oss så lenge vi lever. I løpet av vår innholdsrike rundreise har vi ikke vært sengeliggende én eneste dag, vi har ikke mistet noe som helst, og (kanskje mest overraskende); ikke hatt en eneste konflikt oss imellom! Da får vi leve over med at vekta har gått opp og at tallene på bankkontoen har gått ned..  

Avslutningsvis syns vi det er veldig hyggelig at så mange har fulgt med på bloggen vår, og sier med dette;  

"Snipp snapp snute, så var eventyret ute..". 

Etter aa ha landet i Miami og plukka opp leiebilen vaar - ikke en Chevrolet som planlagt, men derimot nok en Toyota Corolla (vaar 3. paa turen) - tok vi atter fatt paa veien, denne gang med sikte paa Floridas soerspiss, Key West. Det var en spektakulaer kjoeretur, med turkis hav saa langt oeyet kunne se, kun avbrutt av smaa bukter hvor luksushus og yatcher laa som perler paa en snor og solte seg i glansen av hverandre. Da vi troette og slitne ankom Key West utpa kvelden (15 timer etter avreise fra Mexico), var det bare for aa finne ut at alt den lille byen hadde aa by paa av overnatting var booket for lengst - visstnok pga en eller annen festival.. Vi kunne ikke gjoere annet enn aa returnere, og var glade da vi en time senere kunne stupe i seng paa et livlig strandmotell litt utenfor byen.
 
Dagen etter kjoerte vi videre nordover, og stoppet i Everglades National Park - kjent for sine mystiske sumper og store alligatorpopulasjoner. For $10 fikk vi vaere med en airboat (disse flate baatene med en gigantisk vifte bak) ut i sumpen, og saa baade alligatorer, skilpadder og store mengder svaere oeyenstikkere. En tur som var verdt hver krone!
 






Fra Everglades vaate sumper satte vi kursen mot en av verdens stoerste familiedestinasjoner, og alle barns droem - Orlando. Vi startet oppholdet med et besoek i Epcot-senteret (en av Disney Worlds 6 temaparker), hvor vi ved hjelp av fantastiske simulatorer og teknologi blant annet kunne dra frem, -og tilbake i tid, ut i verdensrommet og under havoverflaten. Heoydepunktet var likevel aa besoeke "Norge", et av rundt 10 land som var gjenskapt inne i den enorme parken. I Norge besoekte vi stavkirker og smaa soerlandsbyer, og snakket med bunadskledte nordmenn som jobbet der. Her fikk vi ogsaa kjoept (verdens dyreste) melkesjokolade og seigmenn, og ikke minst spist en skikkelig kjoettkakemiddag med brun saus og roert tyttebaer. Dette foregikk i "Akershus Royal Banquet Hall", hvor alle Disneyprinsessene holder til. Ventelistene her er egentlig maaneder lange, men siden vi er nordmenn fikk de gjort plass til oss alikevel. Sammen med et titalls kjolekledte smaaprinsesser og deres foreldre fikk vi oss et bord, og en etter en kom Disneyprinsessene bort til bordet vaart for en prat og en photoshoot. (Ja, dette var pinlig, siden vi var de eneste voksne der inne som ikke hadde med oss barn!) Kvelden paa Epcot ble avsluttet med det mest vannvittige fyrverkerishowet vi noen gang har sett - helt fantastisk!

 


..vi traff  paa en tynseting paa Epcot!


Prinsesse Ariel (den lille havfruen) og Prins Erik

Neste dag besoekte vi Sea World, hvor vi fikk kjenne adrenalinet bruse i ekstreme berg-og-dalbaner, ta en titt paa alt som lever under vann, og se tre show med henholdsvis sjoeloever, spekkhoggere og delfiner i hovedrollene. Det var utvilsomt verdt noen minutter i koe, og vi lot oss absolutt imponere av de kloke skapningene og samspillet de hadde seg imellom, og med sine tobeinte instruktoerer.




Shamu i aksjon

Paa var siste dag i Orlando besoekte vi Magic Kingdom, Disney Worlds flaggskip. Her staar det verdenskjente Magic Castle, og det er i denne parken de fleste Disney-figurene bor (vi besoekte blant annet husene til Mikke og Minni). Ogsaa her var det berg-og-dalbaner, og forskjellige baat/togturer gjennom Disneys univers - for eksempel kunne vi vaere med Snehvit, Peter Pan, Ole Brum og kaptein Jack Sparrow paa deres eventyr. Denne parken kan vel sies aa vaere myntet paa smaa unger, men idet man passerer inngangsportene her og moeter Langbein i doera, blir alle 5 aar gamle igjen.


Main Street USA inne i Magic Kingdom




Huset til Minni Mus

Saa...paa vei ut av Orlando neste dag skjedde det som absolutt ikke skulle skje! Vi ble paakjoert bakfra, og den ellers saa stroekne Corollaen vaar endte opp med en stykk skjev bakskjerm, samt noen stygge riper og smaabulker. Den rusa sjaafoeren som hadde skylda innroemte aa ikke ha foererkort, og tilboed oss en skrukkete $20-seddel for ikke aa kontakte politiet. Erik gikk inn for aa hente en telefon, og da saa svinet sitt snitt og stakk av i full fart med langefingeren i vaeret - uten at vi engang hadde rukket aa skrive ned bilnummeret hans! Vi fikk 911 paa traaden, og snart kom det ei hyggelig politidame og slo av en prat, foer hun ringte leiebilselskapet og fortalte hva som hadde skjedd, slik at vi ikke skulle maatte betale noe for reparasjoner osv.. Resten av turen tilbake til Miami gikk heldigvis smertefritt, og vi leverte bilen uten problemer og ytterligere spoersmaal.
 
De siste dagene i Miami har vi brukt paa aa sose litt rundt i byen og paa stranda. Vi fikk det ogsaa veldig goey paa en sandbar en kveld - ikke fullt saa goey dagen derpaa.. I morgen gaar ferden til New York, byen vi kanskje har gledet oss mest til aa besoeke paa hele turen. Ellers leser vi paa nettet at British Airways varsler streik og at askeskyen er paa vei tilbake over Norge, saa da spoers det aassen det gaar med hjemreise neste tirsdag.. Kanskje ender vi opp paa gulvet paa Heathrow igjen - hvem vet?

Etter aa ha reddet sekkene vaare fra oversvoemmelse (!) paa det raatne motellrommet vi fortalte om i forrige lblogg, var vi glade for aa forlate Los Angeles forrige onsdag. Leverte vaar kjaere Corolla, og dro ut til LAX, foer vi 2 mellomlandinger og 9 timer senere endelig saa millionvis av lys under oss, som indikerte at Mexico City naa ikke var langt unna. Ved midnatt var vi endelig paa bakken, og ytterligere 2 timer senere kunne vi slenge oss ned i verdens stoerste dobbeltseng paa et hotell i midt i byen.

Allerede neste dag begynte vi aa sjekke priser paa fly ut til Acapulco og Cancun, og fant fort ut at dette ble for dyrt. Etter all bilkjoeringa i USA var vi heller ikke saa lystne paa aa sette oss ned paa en buss - noe som for oevrig ogsaa ville ha innebaert en (litt for stor) risiko for aa bli utsatt for bevaepnede landeveisroevere. Konklusjonen ble derfor at vi skulle tilbringe hele uka i Mexico City, saa dagen derpaa byttet vi hotell og flyttet inn i 13.etasje paa et superfint hotell med basseng og bar paa taket, hvor vi kunne ta et bad og en drink mens vi noet en fantastisk utsikt over byen.

Det aa vaere en av verdens stoerste byer - og et av verdens stoerste markeder for narkotikahandel - innebaerer selvfoelgelig mye kriminalitet, og ifoelge guideboekene er det meste her farlig. Men saa lange man tar visse forhaandsregler som aa passe paa tingene sine, ikke praie taxier paa gata og ikke bevege seg ute paa natterstid, erfarte vi at det slett ikke trenger aa vaere skummelt aa reise her. Dessuten staar det minst to politimenn med maskingevaer paa hvert et hushjoerne, saa hvis man fortrenger det faktum at mange - eller ihvertfall noen av dem - sikkert er korrupte, gir det en slags trygghet.

Av ting vi har sett paa boer en kjempestor (og helt gratis) dyrepark midt inne i byen nevnes. Her fant vi alt fra pumaer, bisonokser og gorillaer, til isbjoerner, ulv og pingviner. Vi har ogsaa faatt et innblikk i Mexico Citys historie, paa en 3 timer lang "City Tour" gjennom de ulike bydelene, hvor aerverdige bygninger, museumer og monumenter var blant det vi saa.. Videre har vi brukt litt tid i byens mange - og trange - markeder, hvor vi har prutet paa mye fint haandtverk - konstant etterfulgt av et knippe selgere som alle garanterte at de hadde de beste varene til den laveste prisen.

Den opplevelsen vi sikkert kommer til aa huske best er fotballkampen paa Estadio Azteka - Mexico City´s América mot Santos. Sammen med tusenvis av syngende fans i kanarigule drakter tok vi verdens 3. mest travle metro (4,5 millioner passasjerer paa en gjennomsnittlig dag) ut til stadionen, og skaffet oss kjempeseter midt paa langsida. "Bare" droeye 60 000 av de 100 000 tilgjengelige plassene var fyllt, men det var et vannvittig liv helt fra foerste minutt! Og naar hjemmelaget gikk opp i ledelse etter bare 8 minutter, var det som om hele stadionen loeftet seg! Til tross for mange bra sjanser for begge lag endte kampen 1-0 til América, og fansen var fornoeyde.

Hvis vi i det hele tatt kan si at vi har hatt noen problemer her nede, er det spraakrelatert. Her er det nesten ingen som snakker engelsk, og med vaare heller daarlige spansk-kunnskaper har dette selvfoelgelig foert til noen komiske situasjoner (som naar kelneren sier: "Takk for besoeket", og Erik svarer "Mann"). Ellers kommer man jo alltids langt med imitering.. Vi tregte bare aa gestikulere litt med armene og lage noen lave brummelyder for aa faa den veldig feminine mannlige frisoeren paa en liten salong like ved hotellet til aa fortstaa at Erik ville ha alt haaret barbert ned til 3-4 mm. Med en taare i oeyekroken lot frisoeren under sterk tvil Eriks lokker falle (han syns nok dette var veldig brutalt), men kunden selv ble veldig fornoeyd med resultatet.

Siden gatene som nevnt er utrygge etter moerkets frembrudd, har vi ofte brukt kveldene paa kortspill og en dram (eller fem..) paa rommet, med en herlig utsikt over byen. Vi har ogsaa glana litt paa "idiotboksen", og dere kan tro det ble stas naar vi plutselig fikk se en spansktalende Kaptein Sabeltann paa skjermen i beste sendetid! Ellers er vi klare for en miljoeforandring naa, saa vi gleder oss til aa reise til Florida i natt. Der skal det etter planen staa en liten Chevrolet og vente paa aa ta oss til Key West, Everglades, Miami og Orlando.

Hasta la vista!











Utsikten fra hotellrommet

Naa begynner det aa bli en stund siden forrige innlegg, saa her kommer et laangt et:

Det var litt av en overgang aa reise fra avslappede og imoetekommende oeyboere for saa aa komme til gretne og mistenksomme amerikanere. Hele 3 timer tok det sikkerhetsvaktene paa LAX aa forsikre seg om at hverken vi - eller de 800 andre som stod foran oss i koea - var terrorister, foer vi fikk slippe inn. Etter aa ha skaffet oss leiebil la vi oss inn paa et shabby hostel midt paa Venice Beach, foer Hollywood stod for tur neste dag. Med store oeyne trasket vi over hundrevis av kjente navn paa Walk Of Fame, omringet av kjente fjes som Jack Sparrow, Batman og Minnie Mus, foer vi gjorde oss til turister og hoppet paa en sightseeing-buss. Turen gikk til aasen hvor Los Angeles landemerke - Hollywoodbokstavene - staar, og til Beverley Hills, hvor vi saa husene (eller i de fleste tilfeller bare hekkene) til store deler av verdens kjendiselite. Inkludert i billettprisen var ogsaa Madame Tussauds voksmuseum, saa vi avsluttet dagen med en runde der.
    



Kan du fortelle denne steinen dagens passord saa slipper du inn i en av Beverly Hills mest attraktive mansions; 
The Playboy Mansion

Paa dag 3 forlot vi bykjernen i LA og dro ut til Magic Mountains - en av USAs raaeste fornoeyelsesparker. Det aa krysse porten inn dit var som aa bli 10 aar gammel igjen, og vi mer eller mindre loep rundt og ville proeve alt paa en gang! Det gikk imidlertid daarlig, her var det bare aa smoere seg med en god porsjon taalmodighet. Etter 3 timer i parken (derav 2 timer og 55 minutter i koe) hadde vi kun rukket aa kjoere 1 karusell, og det var da vi bestemte oss; vi gikk rett bort til bilettkontoret, lukket oeynene og dro kredittkortet for aa faa oss et saakalt "flash-pass". Denne magiske lille greia ga oss muligheten til aa passere de milelange koeene og sette oss rett i setene, som vi - i motsetning til alle andre - fikk beholde gjennom to turer paa rad! Dette gjorde oss selvfoelgelig til hatobjekter blant alle koe-gjengerne, men vi fikk en helt fantastisk dag - hoeyt oppe, langt nede, forlengs og baklengs - i noen av verdens raaste berg-og-dal-baner!
 


Dagen etter vendte vi nesen nordover mot San Fransisco, via Californias kjente Highway 1. Turen dit tok oss forbi elefantsel-kolonier, dramatisk landskap og det spesielle omraadet Big Sur, og etter en natts overnatting i Monterey kunne vi endelig krysse Golden Gate Bridge (for dere som foelger med paa kartet: ja, vi maate kjoere en liten omvei for aa komme inn paa denne siden av byen). Stoppet og tok noen bilder av den beroemte brua, som desverre var noe av det eneste vi fikk sett av San Fransisco. Baade formen (til oss begge) og vaeret var daarlig de neste to dagene, saa vi holdt stort sett senga - underholdt av amerikansk reality-TV paa sitt beste (...eller verste?!). Et hoeydepunkt var derimot at Erik, etter intens leting (og litt surving) endelig fant seg ei tobakksjappe som solgte General. (Sitat: Gud er god!).
 

Elefantsel-koloni.


The Golden Gate

To dager senere var vi paa beina igjen, med Las Vegas som neste maal. Avstandene her paa "andre sida av dammen" er store, saa vi beregnet to overnattinger paa veien. En av de tenkte vi aa ta i Yosemite National Park, droeye 30 mil soeroest for San Fransisco. Paa svingete og bratte veier, og med oerner sirklende over hodene paa oss, lot vi Corollaen ta oss oppover i det toeffe terrenget, og ble lettere revet med da vi moette snoevaer. Dette var jo nesten som hjemme! Snoeen, og den daarlige sikten den foerte med seg, skulle imidlertid vise seg aa snyte oss for de den vanvittige naturen vi hadde lest saa mye om. Snart var ikke snoeen bare irriterende - den ble faktisk et problem. Alle fjellovergangene ut av parken ble stengt, saa den eneste muligheten vi hadde til aa komme oss noe sted var aa snu. Vi stoppet i snoefoeyka, spiste ei toerr broedskive med varm gulost til middag, og lo litt av hele den tragikomiske situasjonen, foer vi snudde kjaerra rundt og kjoerte i to timer tilbake den veien vi hadde kommet, for saa aa begynne paa veien rundt fjellet. Det var sent paa kveld naar vi endelig kunne stupe i seng i Fresno, etter naermere 10 timer paa veien.
 

Det var stort sett syn som dette vi ble moett av i Yosemite

Proevde oss paa en ny fjellovergang i Sequia National Park morgenen etter, men gaardagens bomtur satt forsatt friskt i minne, saa vi snudde saa fort vi saa antydninger til snoe. Paa tur ned igjen saa vi ulv, saa da var ikke den lille omveien helt bortkasta alikevel.. Resten av ferden mot Vegas boed stort sett paa oerken, oerken og atter oerken. Med country paa radioen og cruisecontrolen paa 130 km/t kunne vi lene oss tilbake og la Corollaen gjoere jobben selv paa de uendelig lange rettstrekningene. Saa, fra aa ha tilbragt time etter time i doed oerken, befant vi oss plutselig i et inferno av blinkende neonlys, omringet av limosiner og med helikoptre flaksende over hodene paa oss. Las Vegas. Det er vanskelig aa beskrive denne vanvittige byen som stort annet en eventyrland for voksne. Langs byens hovedaare - Las Vegas Boulevard, populaert kalt "The Strip" - bugner det av casinoer, det ene med et sproeere tema enn det andre. Pyramidene i Luxor, New York by, kanalene i Venezia og Eifeltaarnet er bare noe av det som er gjenskapt her, mens andre casinoer har loeveparker og andre dyrehabitater innvendig, sammen med tusenvis av spilleautomater, pokerbord og stippebarer.
 


Vi ankom ikke akkurat byen med stil.. Moekkete og stinkende som vi var maatte vi stoppe paa en parkeringsplass, kle av oss og skifte foer vi i det hele tatt kunne entre noe casino. Deretter hadde vi vel vaert inne paa det foerste casinoet i noeyaktig 3 minutter, da Erik ble oppmerksom paa at bilnoeklene paa mystisk vis hadde forsvunnet fra baklomma hans. I et desperat forsoek paa aa komme seg bort til securitydisken paa kortest mulig tid, gikk han paa trynet paa det roede teppet midt i casinoet, hvor han ble liggende og see opp paa dress -og kjolekledte mennesker som proevde aa laa vaere aa le.. Bilnoeklene kom heldigvis til rette med en gang, og i loepet av de to dagene vi var der mistet vi ikke noe mer (bortsett fra noen dollarsedler som ble slukt av de forlokkende spillemaskinene). 


Straks klar for aa innta Vegas

 
New York by, midt paa Las Vegas Boulevard


The Strip


Lita jente spiller paa stor maskin

Blendet av neonlys og med gjenklang etter spillemaskin-melodier i oerene, var det godt aa komme ut i oerkenen igjen. Kjoerte Route 66 oestover til Flagstaff, som var utgangspunktet for en tur til Grand Canyon. Verdens stoerste hull virket faktisk enda stoerre i virkeligheten enn paa bilder, og det var en surrealistisk opplevelse aa staa paa kanten og se ned i dette enorme krateret! Kjoerte langs hele soersiden av Canyonen og saa den fra flere vinkler, foer vi returnerte til Flagstaff for enda en natt der. Med bare 4 dager igjen var det naa paa tide aa begynne paa turen tilbake mot Los Angeles. Vi bestemte oss for aa ta en mellomstopp til i Vegas, for saa aa bruke de 2 siste dagene i L.A. 
 



Kameramann 2500 moh, Colorado River 1600m lengre ned.

Saa fort vi kom tilbake til Sin City (Vegas), gikk vi inn til det fasjonable casinoet MGM Grand og skaffet oss de siste bilettene til trylleshow med selveste David Copperfield. Kvelden etter satt vi spente i finstasen vaar paa andre rad i Hollywood Theatre, klare for aa laa oss bergta av helten vi begge har fulgt paa TV siden den gang vi var soete og smaa. Og bergtatte ble vi! Ut av et tilsynelatende tomt glassbur kom han plutselig kjoerende paa Harley-sykkelen sin, og fra det oeyeblikket hadde han oss! Han tryllet frem biler, han gikk gjennom metallplater som folk akkurat hadde statt og hoppet paa for aa bevise at de var solide, og han fikk slips til aa danse foer han forsvant gjennom en enorm vifte for saa aa gjenoppstaa i salen sekundet etter. Men det absolutte hoeydepunktet - for vaar del - var daa han plutselig stod foran meg (Mari), og dro meg med opp paa scena! Der ble jeg tildelt en glassboks (uten lokk) som inneholdt en av verdens mest giftige skorpioner, mens ei anna jente fra publikum trakk et kort ut av en kortstokk, viste det til publikum og satte det tilbake. Copperfield stokka kortene, tok saa tak i skorpionen min, og holdt den i halen mens den med den ene kloa si trakk ut et kort fra kortstokken - selvfoelgelig ruteraatta som jenta akkurat hadde trekt ut! Skjelvende (og undrende paa hvordan i huleste han hadde faatt til det han akkurat gjorde) fikk jeg gi ham et kyss paa kinnet, foer jeg forlot scena og satte meg tilbake paa plassen min. Et stort oeyeblikk som jeg nok aldri kommer til aa glemme! Til slutt ble 12 baller kastet ut i salen, og de som fikk tak i en ble plassert i paa 12 stoler paa scena. Et stort teppe ble lagt over de, og oeyeblikket etterpaa stod de bakerst i salen og vinket til oss! Hvordan er det mulig?? Den fantastiske kvelden ble avsluttet paa casino, med et ukjent antall drinker og et lite antall dollarsedler slukt av enarmede banditter.
 

Copperfield og Magica fra Tryll.



Tilbake i Los Angeles - etter 14 dager og nesten 3000 miles paa veien (dvs Lindesnes - Nordkapp tur/retur)  tilbringer vi naa nettene paa et raattent motellrom infisert av maur og spindelvev, til den svimlende prisen 350 kroner natta! Dette var det billigste vi fant!! I morgen - 5 dager senere enn det som opprinnelig var planlagt - drar vi til Mexico City, hvor vi skal tilbringe et par dager, foer vi antakeligvis tar et innenlandsfly ut til Cancun eller liknende.
 
Foelg med oss videre! :-)

Naa har vi lagt ut bilder fra baade Tonga og Samoa! :-)

Selv om krysset datolinja og faktisk reiste tilbake i tid fra Tonga til Samoa (vi dro den 30. og kom frem den 29.), virket det som om vi reiste 50 aar frem. Plutselig fantes det asfalt, trafikklys, hoeye bygninger, og ikke minst McDonald's!

Idet vi steg ut av flyet ved ankomst var vi redd vi hadde kommet rett til helvete. Varmen som slo mot oss kan ikke sammenliknes med noe vi har opplevd tidligere, og den fuktige lufta gjorde det faktisk vanskelig aa puste! Det var godt aa kunne sette seg ned i en kjoelig taxi, som til vaar store overraskelse hadde rattet paa venstre side. Vi ble imidlertid rimelig lange i fjeset naar taxisjaafoeren vrengte ut paa veien og la seg i "feil" kjoerebane! Samoa har visstnok hatt hoeyrekjoering inntil september i fjor, da myndighetene bestemte at det skulle legges om til venstrekjoering, for aa aapne for import av billige bruktbiler fra New Zealand.

Paa vei fra flyplassen meide vi ned ei loesbikkje. Vi syntes dette var litt brutalt til aa begynne med, men skjoente etterhvert at vi hadde gjort samfunnet en tjeneste. Hovedstaden Apia vrimler av agressive loeshunder, og det er visst ikke sjeldent at turister og lokale blir hardt kvestet!

Etter to dager forlot vi den drepende varmen og de sinte bikkjene i Apia, og satte kursen mot nabo-oeya Savai'i. Etter tre lange timer paa fergekaia, og to enda lengre - og helt forferdelige - timer som "baatflyktninger" paa verdens trangeste og varmeste baat, kunne vi endelig slenge oss ned i sengene i en av "Jane's Beach Fales". Den lille bungalowen laa 5 meter unna vannkanten, og den friske sjoebrisen gjorde det lille rommet svalt og godt. Svalt og godt var det ogsaa aa ligge i den turkise vannkaten, med fargerike fisker svoemmende rundt taerne paa oss.. Savai'i krydde av nordmenn, og en dag greide vi faktisk aa samle saa mye som 12 av dem i beach-baren, hvor vi satt i maaneskinn og utvekslet gode historier, mens en lokal helt paa nabobordet klimpret noen kjente toner paa gitaren sin.

Det var ogsaa andre hyggelige mennesker der, blant annet Nigel og Lisa fra henholdsvis Irland og Australia. Foerstnevnte filmet dokumentarer verden over, og fruen jobbet for FN. De var begge gamle nok til aa vaere foreldrene vaare, men alder er jo bare et tall, saa en dag kroep vi inn i baksetet paa Merce'n deres og ble med paa biltur rundt oeya, foer de spanderte lunch paa en fin resort. De hadde opplevd masse, og hadde mange erfaringer aa dele! Vi kan ikke si annet enn at vi foeler oss priviligerte og veldige heldige som faar lov til aa bli kjent med saa mange interessante og spennende mennesker!

Et annet veldig spennende moete fikk vi da vi dro tilbake til hovedoeya, og etter 2 timer paa en liten trebenk i en lokalbuss ankom Lalomanu - en av landsbyene som ble rammet av tsunamien foer jul. Der bor Siona, en god venn av ei venninne av oss (mange av dere vet selvfoelgelig hvem det er snakk om), og han var veldig glad for besoek. Han viste oss gledelig rundt i landsbyen, som var sterkt preget av den tragiske dagen 29.september, og det var mange sterke scener og inntrykk som moette oss. Der Sionas hus hadde staatt laa det bare en grushaug igjen, og det eneste som minnet om at mennesker en gang hadde bodd der var ei krokete spiseskje som laa traakket ned i bakken, samt restene etter det som en gang maa ha vaert ei gardin. Litt lenger oppe i landsbyen, paa en hoeyde, kom vi til onkelens hus, hvor Siona bor naa. Der ble det stor glede da vi fortalte hvem vi var venner av, og onkelen tok til og med paa seg finskjorta til aere for de besoekende!

Kveldene ble tilbragt paa "Taufua Beach Fales", den eneste resorten som har begynt aa bygge seg opp igjen etter tsunamien. Der ble vi foret med all slags herlig mat, og paa loerdagskvelden fikk vi oppleve en forestilling med tradisjonell dans og underholdning. Etter to kjempefine dager med vaar nye eksotiske venn matte vi desverre forlate soeroestkysten. I skrivende stund befinner vi oss i huset som John (fra forrige blogginnlegg) disponerer i Apia, hvor vi kan slappe med aircondition og en god dusj foer en laaang flytur venter oss i natt.. Los Angeles neste!




"Jane's Beach Fales" paa Savai'i




Norskefest paa beach-baren


Turkis hav saa langt oeyet kan se...


Lokalbusser paa Samoa


Det foerste synet som moette oss naar vi kjoerte inn i det tsunami-rammede omraadet i Lalomanu




"Taufua Beach Fales" paa Lalomanu Beach


Oss to og Siona


Tradisjonell samoansk dans..


Mari, Siona og familien hans


Erik og Siona

..det var navnet Captain Cook gav Tonga i 1777, pga. mottaket han fikk da han kom. Han og mannskapet var hedersgjester paa en stor fest med mye mat og drikke, og hadde en fantastisk kveld, lykkelig uvitende om at det hele var en felle: langsveisfarerne skulle alle drepes, og skipene skulle toemmes for verdier! Av ukjent grunn gikk planen i vasken, og de 171 oeyene som Tonga bestaar av gaar fortsatt under navnet som Cook gav dem. Vel fortjent, synes vi! Maken til gjestmildhet har vi aldri opplevd, og hvor enn vi gaar blir vi moett med et tannloest smil og et "Mâlô e lelei".

Oppholdet vaart startet paa hovedoeya Tongatapu. Her tilbragte vi to dager i den litt moekkete og veldig varme hovedstaden Nuku'alofa, foer vi soekte strender, fred og ro paa en nabo-oey, 'Eua. 'Eua - "the forgotten island" er Tongas eldste oey, og fravaeret av turister gjoer den naermest unik. Kun 5000 mennesker er bosatt her, fortelt paa 800 husstander i 14 sma landsbyer. Flyturen ut er en av verdens korteste. Noeyaktig 8 minutter etter takeoff var det lille 10-mannsflyet fremme, noe dagens co-pilot Erik Slaaen - som fikk sitte foran - syns var litt for kort tid. Ved det lille skuret som fungerte som flyterminal, stod Sifa og ventet paa oss, og i en rusthaug av en Toyota pickup ble vi kjoert ned til havet og Hideaway Resort. Velkomsten var varm, og vi fant oss fort til rette paa et av de 8 smaa rommene som "resorten" bestod av. Vi ble raskt kjent med eieren, Taki, og resten av gjestene, derav to nordmenn paa vaar alder, alkoholiserte Ronnie fra Sverige og John fra USA, som arbeidet paa en doktorgrad om infeksjonssykdommer i Polynesia. Vi satt alle ute i de sene nattetimer hver dag, med givende samtaler, rom og ukulele-spill. To av dagene fikk vi ogsaa servert fersk hummer. Gode minner..

Dag to av oppholdet paa 'Eua ble tilbragt paa lasteplanet til den rustne pickupen, da vi, nordmennene og et tysk par ble tatt paa rundtur rundt oeya. Vi kjoerte gjennom smaa landsbyer med vinkende barn, store plantasjer og syklon-herjet regnskog. Rett som det var maatte guidene ut med motorsaga og rydde vei! Naa og da stoppet vi og trasket gjennom busker og kratt til utkikkspunkter, grotter og oeyas stoerste og eldste tre. Her brukte vi de massive - og mange - roettene til aa komme oss fra bunnen opp til et plataa ca.15 m hoeyere opp. Senere hadde vi lunch blant villhester ved et slettelandskap paa toppen av noen dramatiske klipper, foer vi avsluttet turen paa en oede strand, med snorkling og bading.

Dag tre ble - for Eriks vedkommende -  tilbragt under havoverflata, i "The Cathedral". "Katedralen" er en verdenskjent og enorm grotte under vann, 100 m lang, 30 meter hoey og 50 meter bred.. Der svoemte han og tyske Wolfgang sammen med tunfisker paa stoerrelse med seg selv, samt skilpadder, Eaglerays (rokker) og gigantiske Groupers.

For aa komme oss fra 'Eua tilbake til hovedoeya maatte vi bruke ferge, som dro kl 05.00. Hardt aa staa opp saa tidlig, men alt var verdt det naar sola en time senere steg opp fra havet og farget himmelen lilla og blaa. Soloppgangen paa Tonga er faktisk verdens foerste - noe som gjorde det hele enda mer spesielt!

I skrivende stund er vi tilbake i Nuku'alofa, foer ferden gaar videre til Samoa i morra. Her holder vi oss i skyggen, og orker ikke stort annet enn aa slappe av. Og vi er ikke de eneste: "null stress" ser ut til aa vaere livsfilosofien til de fleste tongalesere. For her maa du vente - lenge - uansett hva du skal; det vaere seg aa spise et enkelt maaltid paa restaurant, sjekke mail eller kjoepe en Cola. (Pappa Konn: dette er ikke reisemaalet for deg!) ;-) Til og med trafikken gaar sakte - fartsgrensen gjennom hele hovedstaden er 40 km/t!

Det er naerliggende aa tro at det er nettopp denne bedagelige livsstilen som har gjort tongaleserne saa store. Tonga var i 2005 det landet i verden med stoerst andel overvektige - dvs. 9 av 10 voksne. Eller for aa si det paa en annen maate; det finns knapt et eneste kvinnemenneske over 12 aar paa hele oeya som ikke hadde knust Erik paa vekta! Og dette til tross for at det ikke finnes en eneste McDonald's (eller liknende) her ute! ..grillfester derimot, er mer vanlig: gatene bugner over av feite griser, og dersom noen av de kommer inn paa eiendommen din og lager braak, kan du uten konsekvenser finne hagla og grille svinet!

Paa soendager tar hele samfunnet pause; ingen fly hverken ut eller inn, ingen restauranter aapne, ingen taxier og generelt ingenting aa finne paa. Bortsett fra aa gaa i kirka... Saa i gaar var det paa med finstasen: Erik var saa heldig aa faa laane en "tupenu" (et slags manneskjoert), av husverten, foer vi fant veien til Cenetary Chapel - kirka der selveste kongen tilbringer hver en soendag hvis han har anledning. Vi saa desverre ikke noe til han, men lot oss likevel imponere av nydelig korsang, en engasjert prest og et enda mer engasjert publikum!

Vi kan vel trygt avslutte med aa si at dette blir en litt annerledes paaskefeiring. Savnet etter raatten paaskesnoe og hyttekos begynner saa smaatt aa melde seg, men det er ikke saa ille med sol, varme og spennende opplevelser heller! ;-)

`Alu a - paa gjensyn


Erik paa marinaen i Nuku'alofa. Ikke akkurat Aker Brygge..


Solnedgang paa 'Eua


Villhester


Rydding av "motorvei" paa 'Eua


Solnedgang paa "Hideaway Resort"


Spent paa aa smake hummer for foerste gang!


Verdens foerste soloppgang!


Erik er klar for kirka

Etter fallskjermstuntet i Australia har vi naa tilbragt et par uker enda lengre soer - paa New Zealand. Oppholdet startet i Auckland, hvor vi blant annet saa "Alice i eventyrland" paa IMAX 3D, og ble trollbundet av en kortkunstner som utfoerte magi paa aapen gate! Etter to dager tok vi fatt paa veien nordover, sammen med Tine, Kai og en stroeken 95-mod Toyota Corolla som vi fikk leie for 120 kr/dagen. 4 dager brukte vi paa aa utforske smaastedene nord for Auckland, der guttas dykking ved den vulkanske oeygruppen Poor Knights og besoek paa NZs nordligste punkt Cape Reinga var hoeydepunktene. Utenfor Cape Reinga saa vi Stillehavet moete det Tasmanske Hav, i form av at boelgene fra de to havene slo mot hverandre og dannet et turkis triangel i det ellers moerkeblaa havet.

Hadde en mellomstopp i Auckland igjen, foer vi tok for oss noen av severdighetene i soer. Det vil i korte trekk si stinkende svoveldammer og en god gammeldags lokalfest i Rotorua, elverafting i Taurangi og "Black Water Rafting" i Waitomo Caves. Sistnevnte var en fantastisk opplevelse som kommer hoeyt paa listen over hele turens absolutte hoyedepunkter! Ikledt noen ekstremt trange vaatdrakter og hjelmer med lykt ble vi tatt dypt under bakken ned til hulene der Waitomos unike Golwworms bor. Glowworms er selvlysende larver som lever i moerke grotter, hvor de spiser insekter som tiltrekkes av lysene deres. I stummende moerke og absolutt stillhet laa vi paa ryggen i hver vaar lille gummiring og floet innover grottas trange kanaler, mens millioner av Glowworms lyste som stjerner over hodene paa oss. Av og til maatte vi hoppe ut av ringene og vasse i gjoermevann til livet, og bare haape paa at aalene som lever der nede ikke var sultne akkurat daa.. Den 1.5 km lange turen innebaer ogsaa fritt fall paa ryggen ned et lite stup (fortsatt i stummende moerke), samt en sklie som saa ut til aa foere inn i intet... Hele opplevelsen var magisk!

Paa kveldene har vi kost oss med god selvlaget mat, sittet i badestamp, ruslet oss en tur eller bare slappet av, samt at Erik har hatt "jula si" med aa underholde sitt nye publikum - Tine og Kai - som naa sitter igjen med et forsterket inntrykk av at alle paa bygda er tullinger..

Tilbake i Auckland konkluderer vi med at vi har hatt en innholdsrik roadtrip, men at vi godt kunne hatt mye lengre tid, slik at vi kunne faatt besoekt soer-oeya ogsaa. Vi har sett mye spennende landskap - mye minner faktisk litt om Norge. Temperaturene er som paa en snill oesterdalssommer, det er kuer og sauer OVERALT, og radiokanalene spiller norsk musikk som A-ha, Tone Damli Aaberge og Donkeyboy (som av en eller annen grunn blir presentert som svenske). Etter litt "norsk" paafyll er vi naa klare for aa flytte paa oss, og i morgen - mandag - vender vi nesen mot palmesus, paraplydrinker og "Ali Baba's guesthouse" paa Tonga.

Vi hoers!


Gjengen paa Cape Reinga


Klare for elverafting


Skogstur i Waitomo


Rustet for huletur!

Bokstavelig talt! For etter at to mystiske DVD'er naa omsider har ankommet Svee og Slaaen/Braend residens, kan vi endelig dele det med hele verden; vi har brutt alle barrierer og KASTA OSS UT AV ET FLY 14 000 FOT OVER BAKKEN! 10 000 fot -  eller 60 sekunder - i fritt fall, med en fart paa over 200km/t!

Det var den 5.mars at bussen fra Skydive Cairns kom og plukka oss opp utenfor hostelet. Sammen med 11 andre gaerninger ble vi kjoert ut til basen hvor galskapen skulle foregaa. Vi ble satt av i et avslappet klubbhus, og moett av en rimelig hardcore gjeng med en merkelig sans for humor - les; "Eric, do you have everything you need to spend the night in hospital?" og "You guys have chosen a beautiful day to die". En overnervoes stakkar fra Faeroeyene taklet ikke dette helt, men vi andre var fortsatt merkelig rolige da vi dro ut til flystripa.

De totalt 13 personene som skulle hoppe ble delt inn i fire puljer, og vi to pluss en tysker skulle ut som nummer 3. Nervene lot fortsatt vente paa seg mens vi saa de foerste gruppene, inkludert pysa fra Faeroeyene, ta av - og lande trygt noen minutter senere. Snart ble det endelig vaar tur, og sammen med hver vaar instruktoer, Lee og Sam, samt tyskeren og noen singelhoppere, gikk vi ombord i det lille flyet. Minutter senere saa vi husene krympe under oss, og da flyet bremset opp etter en liten stund trodde vi at vi var oppe. Det viste seg imidlertid at vi bare hadde naadd 4000 fot. Ikke engang halvveis....

Nervene som vi hadde trodd skulle komme til aa ta livet av oss, uteble, og vi var bare superklare og spente mens vi fortsatte oppstigningen. Etter ca et kvarter ble endelig luka aapnet, og varm luft stroemmet inn og lagde et helvetes leven. Vi saa en singelhopper forsvinne ut i intet, foer jeg og Lee var neste. Vi akte oss ut paa kanten, gjorde oss klare, og plutselig raste vi ned mot jorda i rasende fart!

Minuttet i fritt fall gikk altfor fort, men naar fallskjermen var utloest var det lettere aa nyte den fantastiske utsikten. Great Barrier Reef, Cairns by og en million bananplanter var noe av det vi saa mens vi dalte ned mot trygg grunn. Ca 6 minutter senere satte vi foettene ned paa landingsomraadet, der Erik (som til tross for at han hoppet etter meg) allerede hadde landet. Han og Sam hadde hoppet som nr.3, sammen en singelhopper, og de tre hadde lekt seg i lufta mens de var i fritt fall.

Nede paa bakken var vi begge i ekstase, og hadde lommeboka tillatt det, hadde vi tatt de siste ledige plassene paa det siste flyet for aa faa et hopp til. Lommeboka tillot det desverre ikke, saa da ble det altsaa bare ett hopp denne gangen, men en ting er sikkert: det skal gjentaes!!

Etter noen fine og avslappende dager paa sjoeen er vi naa trygt tilbake paa fastlandet, uten aa ha merket saa mye som en eneste antydning til tsunamien de ser ut til aa ha skremt dere der hjemme med! :-)
 
Solway Lass var navnet paa den 108 aar gamle seilskuta som i loepet av fire dager tok oss til noen av Whitsunday Islands 74 oeyer. Gjennom mer enn et helt aarhundre har skuta overlevd to kriger, sunket to ganger, og fraktet alt fra kuer til folkevogner over store deler av verden. Gjenferdet etter kaptein Andersson som ble kvalt i motorrommet i 1935 er alltid med og passer paa at ting gaar riktig for seg.

(Se baaten her:)
http://www.australiantallships.com/solwaylass.php?wp=27
 
Sammen med 22 andre landkrabber og et mannskap paa 5, dro vi til sjoes sent loerdag kveld, klare for latmannsliv og eventyr paa sjoen. Vi fikk begge deler.. Dagene ble tilbragt med ei god bok i hengekoeyenettet foererst paa baaten, eller i havoverflaten med dykkemaske og snorkel, for aa ta fantastiske koraller og fargerike fisker i naermere oeyesyn. Erik fikk seg i tillegg et dykk, og frisket opp noe av det han laerte i Thailand. Tilbake paa skuta kunne de lekne blant oss slenge seg ut i vannet fra "tarzan-tauet" som hang i en av mastene, og naar som helst kunne vi gaa til baren og ta med oss en iskald pils ut paa dekk.
 
Som nevnt bestaar Whitsunday av 74 oeyer, og noen av dem fikk vi ta en naermere titt paa. En liten motorbaat tok oss i land, hvor vi kunne gaa i regnskogen blant edderkopper paa stoerrelse med ei menneskehaand (de er ikke saa skumle naar de henger i traerne), besoeke gamle aboriginer-huler, spise maur og bade i grunt vann med smaa haier og rokker. De var selvfoelgelig helt ufarlige.. Langt mer farlige er derimot de mange smaa og store manetene som flyter rundt i vannet og kan ta livet av deg paa minutter med giften sin. Paa grunn av disse ble vi paalagt aa bruke en beskyttende "stinger-suit" hver gang vi skulle bevege oss ut i havet.

5 ganger om dagen tryllet kokka frem de mest smakfulle retter fra den bittelille byssa si, og maaltidene ble sosiale samlingspunkt hvor alle ble bedre kjent. De vi fikk best kontakt med var to livlige par fra Island, samt den 38 aar gamle "ti-aaringen" Toby fra Canada, og kona hans. Foerstnevnte moette vi igjen i Airlie Beach samme kveld som vi gikk i land, og tok en aldri saa liten fest foer vi tok farvel med loefter om aa holde kontakten. Takk Gud for at noen oppfant Facebook! :-)
 
I gaar, onsdag, troppet vi opp paa bussholdeplassen i Airlie Beach kl.09:30, for vaar siste etappe - til Cairns. Der ble vi moett med beskjed om at bussen var minst 7 timer forsinket. Bussjaafoeren hadde trosset alle varselskilt og kjoert rett inn i flommen som herjer soer i landet, og druknet motoren samt all bagasjen til passasjerene, som ved ankomst i Airlie 10 timer senere fortalte oss at de hadde maattet svoemme ut av bussen, livredde og veldig sinte! Vi var i det minste toerre, og kl. 19:30 kunne vi endelig sette kursen mot byen der oppe i nord..